Rocken ble i årtier dominert av forsterkere fra Vox, Fender og Marshall, og mange sverger fremdeles til klassikere fra nevnte fabrikanter. Noen synes dog at det er for mange år siden disse klassikerne ble laget, og det har kanskje ført til at Randall Smith føler ansvaret tynge. ”Hvis ikke Jim & Co. tar ansvar for videreføring og utvikling av neste generasjons rockeverktøy, så må jeg.” Er man da gründer og sjefkonstruktør hos Mesa/Boogie, ligger jo forholdene til rette.
Mesa/Boogie er i moderne tid kanskje mest kjent for sine Rectifier-forsterkere og har vært synonymt med rørkonstruksjoner med 6L6 sluttrør. Men nå søker de nye soniske veier og kikker nærmere på EL34-røret. Riktignok er dette ”britiske” røret benyttet i tidligere Boogie-konstruksjoner (Road King, Simul-Class), men disse har aldri vært basert på annet enn 6L6-sluttrinn. Stiletto Deuce er Boogies bidrag til at neste generasjon rockere har flere valgmuligheter innen gitarlyd enn noen annen generasjon tidligere. Vil dette resultere i at rocken skifter beite? Eller vil man velge å tygge drøv med utstyr som har nok år på baken til å klassifiseres som antikviteter? MP sjekker fremtidsutsiktene til håpefulle rockegitarister.
KONSTRUKSJON
Toppen er satt sammen av 15 mm bjørkelaminat og kledd i sort vinyl med solide plastbeslag i hvert hjørne. Fronten preges av en krommet grill med krokodilleimitert lær og et kontrollpanel i krom med brytere og knotter (effektpedaltype – tenk MXR-pedaler). Boogie har lenge etterkommet kundenes ønsker om custom-utseende på sine forsterkere, og Boogie leverer stort sett det kunden ønsker av vinyltrekk, lær eller semsket skinn i ymse farger. (Hent Mesa/Boogie katalogen i din musikkbutikk for mer info.)
Titter man bak, finner man mer krom og flere brytere. Innmaten preges av en stor printplate med mindre printplater for rørsokler, jackutganger bak og trafoen. Alle detaljer og konstruksjonen generelt innfrir alle forventninger man har til en forsterker i denne prisklassen. Stiletto Deuce er på 100 watt (fire EL34-rør) og har to separate kanaler med tre modes på hver av kanalene. Man kan også velge halv ytelse (50 watt – half power) separat på hver kanal, og således er Stiletto en meget fleksibel forsterker. Ampen har felles kontroller for Output- og Solo-volum og har brytere for kanalvalg og en Bold/Spongy-funksjon. Sistnevnte funksjon kommer vi tilbake til senere. Solo-funksjonen og kanalvalg kan også betjenes med den medfølgende fotbryteren eller switches via dedikerte jackutganger på baksiden. Rørene er beskyttet fra baksiden med en metallgrill som sikrer mot ”uhell” fra slurvete roadier eller trøtte gitarister. Vekten på 19 kg tiljubles kun av overivrige vektløftere. På baksiden finner man også inn-/utganger for en seriell effektsløyfe (med egen Send Level-kontroll), bryterne for likeretterfunksjonen, slaveutgang med volumkontroll, dobbelt sett med høyttalerutganger (2 x 4 ohm og 2 x 8 ohm) og en bryter som kobler effektsløyfen ut av signalkjeden og deaktiverer Output- og Solo-volumkontrollene på forsiden. Her er det bare å legge tunga rett i munnen og begynne skruingen.
BETJENING
På den krommede frontplaten finner man to rader med kontroller, en til hver kanal, og selv med tre modes pr. kanal er det et lettbetjent og oversiktlig frontpanel. Lettbetjent, men ikke lettskrudd! Mer om det senere. Som nevnt tidligere har hver kanal tre modes hver. Kanal 1, eller clean-kanalen, som farer med hvite løgner, har modiene Fat Clean, Tite Clean og Crunch. Kanal 2 fortsetter der kanal 1 slapp med Crunch, Tite Gain og Fluid Drive. I tillegg har man mulighet til å velge om kanalen skal kjøres på halv eller full effekt. Av kontroller finner man identisk sett for hver
Stiletto Deuce er Mesa/Boogies versjon av britiske rockamper som har formet rockehistorien siden høyspenningen kunne hentes ut av veggene i de tusen gutterom.
kanal: Master, Presence, Bass, Middle, Treble og Gain. Med så mange valgmuligheter og opsjoner på både front- og bakside tar det kanskje noe tid før man ratter denne ampen med like stor selvfølgelighet som fjernkontrollen til TVen, men man får lønn for noen timers utforsking og strev.
BRITISK LYD FRA CALIFORNIA
Først ut er en splitter ny Gibson Les Paul Standard og kanal 1s Crunchmodus. Kjente lyder sist hørt på vinyl. Kompvreng som biter seg fast i øregangen som en pitbull i en kjøttfull legg. Artikulert attakk, på grensen til å minne om en sirkelsag på vei inn i bjerkekubber ... men på en god måte. Vrengen kan varieres fra å være krass og aggressiv til å mykne opp og rundes av i toppen. Det er masser av bunndrag selv med moderate mengder vreng, og ampen svarer lynkjapt på det minste lille plekteranslag. Crunchmodusen finner man igjen på kanal 2, men her skiller den seg fra kanal 1-versjonen ved at den låter fetere. Der kanal 1 er plantemargarin light, er kanal 2 ekte bondesmør ispedd doser med smult. Denne Crunch-versjonen har mer bredde og dybde og geleider deg naturlig til neste modus, Tite Gain ... og vi er plutselig i solo-land. Ikke appelsindrikken, men sørstatsband-avslutter- livealbumet-med-låt-nummer-1- på-side-2-med-en-”liten”-gitarsolo. Vi snakker Molly Lynyrd 38 Blackfoot Hatchet Special. Masser av aggressiv mid og topp med uendelig sustain. Om Nigel Tufnel (Spinal Tap) kunne føle og høre sustainen til en ’59 Les Paul – uten å røre gitaren – kan det samme sies om Stiletto Deuce. Deuce og Les Paul er ikke bare en heldig kombinasjon i Kiss, men også for undertegnede. Med en Strat og singlecoils trenger man bare å rulle av litt topp, og man opplever Gary Moores Corridors of Power før man vandrer gatelangs i Paris med en Les Paul igjen med modusbryteren i Fluid Drive. Her er det masser av gain og første gang man legger merke til litt brum og støy. Men man spiller med mye gain og volum, så hva annet kan man vente? Med Strat og EMG blir cleanmodiene på kanal 1 testet, og de er langt mer anvendelige enn man er vant med fra britisk hold.  Cleantoner som biter på funky vis med singlecoils, eller som fyller ut jazzhungrige øreganger med en humbucker i halsposisjon på Les Paul’en. Har man valgt bort 2 EL34-rør i sluttrinnet, kan man presse ampen til fet Bluesbreaker-vreng i Fat Clean og Crunch med en Les Paul. Stiletto Deuce innehar så mange klassiske rocketoner at man kan fylle en vegg med CDer (eller mer tidsriktig: vinyl) med refereranse- lydeksempler. Alt fra Hendrix, Clapton og Page via Gibbons og Eric Johnson (Tones-perioden) til Van Halen, Slash og Zakk Wylde. Ja, med en enkel bryter (Bold/Spongy) kan man gå fra supertight Ordnung-muss-sein til en noe mer løs lilla-slengbukse-ogjazztobakk feel. I Spongy-modus reduseres internspenningen forsterkeren jobber på, med 20 %, og man tar en tidreise tilbake til Los Angeles og året 1978. Stripede gitarer og splitthoppende vokalister farer over retinaen som en fargerik kortfilm. Stiletto Deuce, med sine mange soniske funksjoner, kan best beskrives som en av de mest fleksible rockeampene som finnes på markedet i dag. Gutta fra Milton Keynes skulle gjerne ønske denne ampen var britisk, for akkurat nå blir britene utkonkurrert på britisk lyd av røridealister fra sunny California.
KONKLUSJON
Stiletto Deuce er en solid klump med amerikansk håndverk med ”stiff upper lip”-lyd. En perfekt motpol til Rectifierampene eller som livredder i band med to gitarister. Stiletto kan ikke annet enn å få de varmeste anbefalinger. Union Jack har tatt stående telling og ser for øyeblikket stjerner etter en aldri så liten amerikansk kilevink. Hva blir det neste? Fiberoptiske strenger med digitalmodellering av strengetykkelser ... som aldri ryker?
SLIK TESTET VI |
| Testen ble gjort på et 4x12” Mesa/ Boogie Rectifier Traditional - og et 4x12” Mesa/Boogie Rectifier Standard-kabinett. Bestykket med Celestion Vintage 30 (8-ohmsutgavene) har sistnevnte kabinett samme dimensjoner som et Marshall 1960A-kabinett, men det låter tightere og har mer bunn. Rectifier-kabinettet virker stivere og tåler også mer volum uten at baffelen begynner å dure og vibrere. Et soleklart førstevalg. Gitarene som ble brukt, var Gibson Les Paul Standard Faded, en japansk Fender Stratocaster med EMG SL20 pickupsett, en MusicMan Luke og en meksikansk Fender Stratocaster med DiMarzio Virtual Blues og Heavy Blues pickuper.
KONKURRENTER
Det finnes en rekke britiske forsterkere som holder tradisjonene i hevd. Laney har gjort fremstøt inn i fremtiden med sine TT50 og TT100 med MIDI-styring, mens Marshall har bygd videre på JCM800- og 900-serien med TSL-ampene. Det finnes også alternativer fra Rivera, Budda, Hughes & Kettner og en rekke mindre forsterkerfabrikanter i boutique-segmentet, men ingen er i nærheten av Stilettoens fleksibilitet. Bør sjekkes ut om det bor en vordende rocker i deg.
|
|
